Havvind

Av Geir Nilssen og Rune Chr. Tollefsen.

Fin sak i Nordhordaland (NH) avisen ang havvind, der Finn Gunnar Nielsen hadde forelesing om dette i Knarvik, men dette ble en meget ensrettet sak som kun omhandlet forelesningen — og ikke sakens kjerne: havvind. NH avisen burde tatt seg tid til en mer etterrettelig sak om temaet, for det mangler ikke på motstemmer til Finn Gunnar Nielsen sine meninger om saken. Disse burde også vært belyst.

Han sier bla at vi om noen tiår kan få like mye kraft fra havvind som fra vannkraft; en påstand mange er uenige i.

Riktignok har Norge en teoretisk mulighet for dette, etter 1000 milliarder eller mer i subsidier planer om 30 GW fra havvind, noe som tilsvarer ca 105 TWt med en effektfaktor på 0,4.

Gunnar Nielsen sier lite om utfordringene med å ha væravhengig energiforsyning (vind og sol) i et makro-nett. Forbrukerne forventer at det er strøm i stikkontakten 24/365. Når det blåser for lite, eller for mye, så faller deler av kraftproduksjonen ut. Denne kraften må dekkes av balansekraft. Dersom andelen av værbasert kraftforsyning er for stor, blir det svært vanskelig å ha tilstrekkelig balansekraft for å dekke variasjoner i væravhengig energiforsyning. 

I 2021 hadde staten Texas et totalt sammenbrudd i elektrisitetsforsyningen.
Dette ble forårsaket av en vinterstorm som slo ut det meste av vind og solkraft, og dernest balansekraften. Det er anslått at minst 246 mennesker mistet livet som følge denne hendelsen.

Vindkraft har en volatil produksjonsprofil som endrer seg mye gjennom døgnet. Dette gir store utfordringer for selskapene som er ansvarlig for at kraften leveres med en stabil frekvens (50 Hz). Gunnar Nielsen fremstår som urimelig optimistisk med tanke på de tekniske utfordringene som er knyttet til den flyktige produksjonsprofilen man får fra vindkraft.

Men ser vi dette i lys av Hyvind Skottland, som etter 7 år må slepes i land for omfattende service på alle flytende vindturbiner — så ser det regnestykket og optimismen til Nielsen ikke ut til å gå helt opp. Et lignende senario kan ventes angående Hywind Tampen på Norsk sokkel; det er angivelig de samme turbinene som er brukt. Ser vi da på det totale CO2 utslippet for bygging av de anleggene, og CO2 utslippene totalt med tauing, så er det en tankevekker om de noen gang vil gå i pluss.

Det er bra Nielsen trekker frem forskningen som er gjort, og som pågår vedr. flytende og bunnfast havvind i maritime miljøer og på fugler. Ankepunktet her er at forskningen pågår mens dette bygges ut.

Ordtaket ute av syne ute av sinn, er meget dekkende her. En installasjon av 30 – 100 vindturbiner i en «park» — industriområde til havs er mer dekkende — vil ikke kunne komme i nyhetene om den ikke er nærliggende til en oljeplattform, og de ser og tar bilder av turbiner i brann. Ei heller vil antall fugler drept noensinne kunne dokumenteres. Påvirkningen på dyrelivet vil det ta tiår å stadfeste siden hval og andre pattedyr ikke følges i en grad hvor det er mulig å fastslå effekt. Audun Rikardsen driver med denne kartleggingen på hval nå, men påvirkningen av vandringsmønsteret vil det sannsynligvis ta tiår å etablere siden få dyr blir overvåket.

Nielsen trekker og frem kostnadene med flytende havvind som han påstår vil gå ned. Alle piler i markedet peker motsatt vei, i alle fall for Norge.

Med en historisk lav valutakurs mot dollar og Euro, er vi taperne i dette markedet, Ser vi på kwh prisen på Hywind Skottland så ligger vel den på bunn eller topp om man ser det motsatt vei. 235 øre pr kwt er historisk dyrt.

Det første havvindprosjektet på norsk sektor, som skal leveres av den belgiske bedriften Ventyr, har fått en prisgaranti fra staten på 115 øre/kwt. Stortinget har bevilget inntil 23 milliarder kroner i subsidier til prosjektet. Vi mener at dette er penger som kan brukes på en bedre måte for å sikre stabil, rimelig og mer miljømessig energiforsyning i Norge.  

Erfaringen så langt, er at havvind har en produksjonskost på om lag 180 øre/kwt. For norske forbrukere og norsk industri er dette en urimelig høy pris. Vi deler ikke Gunnar Nielsen sin forventning om at produksjonskosten vil gå vesentlig ned i fremtiden.

En nylig britisk studie av en moderne vindpark, med 30 vindmøller hver seg på 15 MW installert effekt, viser at nær 75% av industriparkens livssykluskostnader kan henføres til modne teknologiområder. Det er derfor ikke sannsynlig at man vil klare å få til vesentlige kostnadsreduksjoner innen havvind i fremtiden.

Det finnes ingen lønnsomhet i slike prosjekter. Hadde dette vært privatfinansierte prosjekter, både vindkraft på land og til havs, hadde de aldri blitt bygd. Det finnes ingen lønnsomhet uten statlige subsidier som folket må betale gjennom avgifter og skyhøye strømpriser. 

Som nevnt, er Sørlige Nordsjø II subsidiert med 23 milliarder. Den er bunnfast. Hva blir da prisen på flytende?
Nielsen fremmer også vindturbinen på 275 meters høyde på Sløvåg i Gulen kommune. Lite er nevnt om påvirkningen dette vil ha på nærmiljøet, hyttebeboere og fastboende — som vil få denne gigantiske kolossen rett inn stuevinduet. Ikke bare er de utsatt for støy, støv og nattlig aktivitet fra før: Nå skal de få en gigantkoloss «..tilsvarer fem og et halvt Bergen rådhus stablet oppå hverandre (en av verdens høyeste pr i dd). Påvirkningen dette har for de berørte er neglisjert/lite vektlagt. Eiendommenes salgsverdi vil stupe. Dette et inngrep i folks hverdag som ikke kan stå uimotsagt.

Debattinnlegget til Thore Eilertsen, sivilingeniør/MBA i Finansavisen, er heller ikke å kimse av som en motstemme i havvind debatten. Overskriften «Flytende havvind – en energipolitisk gjøkunge», burde i grunnen si alt om hans meninger, men det er mange viktige momenter han trekker frem som bør ses på. «Regjeringen synes overbevist om at flytende havvind, gitt tilstrekkelige finansielle incentiver, les: subsidier — vil bli et konkurransedyktig alternativ.

Energiministeren tror også at havvind er Norges store sjanse til å utnytte antatte fortrinn innen flere teknologifelt, ikke minst innen offshore-teknologi. Dette vil angivelig føre til at Norge kan få en ledende posisjon som teknologileverandør til havvindprosjekter i andre deler av verden.»

Videre, «Gjennom regjeringens og særinteressentenes sammenfallende begeistring for havvind», har havvindsatsingen opparbeidet sitt eget tunge fremdriftsmoment hvor prestisjenivået er høyt og faresignaler knyttet til satsingen ignoreres

Kostnaden for energi fra bunnfast havvind er for tiden mer enn dobbelt så høy som for landbasert vind, og flytende havvind er mer enn fire ganger så kostbart.

Når kostnadene, som eks Hywindt Scotland, ender opp på 235 øre kwt — er ikke lenger dette et prosjekt som er samfunnsmessig forsvarlig for Norge å satse på. Greit nok vi har mange fordeler med dyphavsarbeid og rørlegging, forankring mm. Men å satse på at dette skal bli en ny næring for Norge, er naivt og på nivå med Stoltenbergs månelanding. Urealiserbar flytende havvind, er på et nivå med Freyr batterifabrikk og andre grønne prosjekter, som dukker opp som paddehatter grunnet regjeringens vilje til å subsidiere. Dette er også sammenfallende med mangel på kunnskap, innsikt og realisme i gjennomføringsevnen til de av prosjektene som kan stable en bærekraftig bedrift på beina — og drifte den uten denne støtten.

Hywind Skottland ble lansert med store fanfare: «The world’s first floating wind farm, the 30 MW Hywind Scotland pilot park, has been in operation since 2017, demonstrating the feasibility of floating wind farms that could be ten times larger.” Jeg tror vi i ettertid — nå mens de turbinene er på vei til Sløvåg for omfattende service, ikke burde slå oss så hardt på brystet. Antall år i havet er ikke mye å skryte av før hele parken blir demontert, med de kostnadene dette vil medføre — for ikke å nevne CO2 utslippene.

Angående Hywind Tampen, så uttaler Støre i forbindelse med CO2 kutt:
«– Det skal ikke kuttes like dyrt på denne måten. Jeg hører denne industrien si at nærmer vi oss 2030 så kommer dette til å bli lønnsomt, sa Støre til NRK Dagsrevyen onsdag….»

Men er det godt nok for en statsminister, å legge sin tyngde i et prosjekt der: «…–Jeg hører denne industrien si at nærmer vi oss 2030 så kommer dette til å bli lønnsomt..», er slagordet?

Totalt sett er det mange argumenter som taler imot Nielsens svært optimistiske fremstilling av havvind, og som absolutt bør vektlegges i debatten.

Det finnes langt bedre alternativer for en god og rimelig kraftforsyning for norsk industri og norske forbrukere.

Dersom man slipper til kjernekraft i den norske energimiksen, så vil kombinasjonen av vann- og kjernekraft gi en stabil og pålitelig energiforsyning hvor behovet for balansekraft vil være nærmest ikke eksisterende.

De store miljømessige fordelene med kjernekraft vil redusere miljøavtrykket fra etablering av ny energiforsyning i dramatisk grad, og på sikt gjøre det mulig for Norge å innfri målsetningene nedfelt i Naturavtalen (CBD COP15/4 Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework) som Norge sluttet seg til i 2022.

En realisering av de planlagte sol- og vindindustriprosjektene som er lansert i Norge, derimot, vil gjøre det umulig å innfri målsetningene i Naturavtalen.