Åh, Kristian Dahlberg Hauge, den evige jakten på det perfekte slips – eller er det bare en metafor for hans ustoppelige evne til å skifte farge? I Adresseavisens portrett Makten og æren fra juni 2024 fremstår han som den ultimate familiemannen: Gift med Lill Eva Bråthen, far til Sara og Kristi, unge kvinner i starten av 20-årene fra et tidligere ekteskap, og bonuspappa til en tenåring, alt mens de tråler europeiske smug på jakt etter «akkurat den riktige butikken».
NRK skriver om grunnen til at byråden gikk av i artikkelen Dahlberg Hauge til NRK: Hadde relasjon til byråd.
Med ektefelle og barn på slep, lover han lojalitet til både slips-samlingen og familien – «jo da, men det er ikke sånn at jeg ikke setter grensen et sted. Jeg skal ikke blakke meg heller.» For en ydmyk helt! Men vent, hva skjer når grensen ikke gjelder ekteskapet, bare bankkontoen?
Her sitter vi, seks dager før han skulle «skrive historie» som byrådsleder, med kaffe i hagen på Bifrons, og teller slips som om det var politiske poeng. «Noen laster skal man ha,» sier Hauge med et lurt blikk, mens han later som om samlingen hans er det mest spennende ved ham. Men la oss være ærlige: Den ekte lasten kom senere, i september 2025, da historien om det romantiske sidespranget med underordnede, byråd for sosiale tjenester, Christianne Bauck-Larssen, lekket ut som et løsrevet slipsknute.
Frihet til å ta egne valg, Kristian? Du som har kjempet for «retten til å ta egne valg» siden ungdomstiden på Fana gymnas – det må jo inkludere friheten til å flørte med kollegaen mens kona tar bussen alene? Politisk kamelon, ja – fra FrP’s frihetskamp til Høyre’s høflige utroskap. Han byttet parti sist vinter, men hjertebåndene skiftet visst farge enda raskere.
Tenk på det: Mens han stryker skjortene for «paradeuken» og poserer i walk-in-garderoben på Finn.no – en annonsemessig sensasjon som fikk innboksen til å koke – lover han lojalitet til det formelle.
«Dress har vært arbeidsantrekket mitt i alle år. Så lenge jeg har en formell rolle, velger jeg å utføre den ved også å være formell i klesveien.»
Formell, sier du? Hva med den uformelle relasjonen til byrådkollegaen, som fikk ham til å fratre som byrådsleder med umiddelbar virkning?
Og der satt han, mørbanket men uskadd etter Volvo-ulykken i fjor høst, krabbende ut av vraket for å rekke eldstedatteren Sara. Flaks, Kristian! Men flaksen ebbet visst ut da skandalen traff – nå er det Lill Eva som sitter igjen med metrobusslinje 1 og en garderobe full av ensomme slips.
Han elsker jo det større enn seg selv: Krigshelter i Nidarosdomen, Nordsjø-dykkere i erstatningskampen, veteranmarkeringer han startet i 2011.
«Jeg har stor respekt for de som tenker på noe som er større enn seg selv.»
Men hva med familien, den lille enheten som reiser til Hua Hin og lytter til Bruce Springsteen på Spotify? Livsmottoet hans –
«Enten lykkes man, eller så lærer man» – må nå tolkes som: Lykkes man med sidespranget, eller lærer man av skandalen?
Han som kom til Trondheim i 1996 som en hjemmekjær bergenser, fanget av studentbyen og AUF-kjæresten Rannei Mesloe, kontorleder i Adresseavisen siden 2011, endte med to døtre og en karriere som statssekretær under Erna.
Nå, som Høyre-mann i et byråd med Venstre og MDG, har han lært at parlamentarismen handler om å lede et lag – eller i hvert fall late som, til relasjonen lekker.
Og fotballidioten i ham? Abonnerer på alt som finnes, men eier ikke bil lenger – smart, tenk om han hadde crashet inn i Bauck-Larssens hjerte med en Volvo i stedet for et slips?
Han som drømte om Bergen og Brann, men ble bergtatt av Trondheim, har nå skrevet sin egen historiebok-kapittel: «Den mannen som ledet det første byrådet – og det siste sidespranget.»
Kanskje neste sesong ser han Newcastle-kampen med Roald Arentz fra Rødt på Mellomveien, iført en litt nedtonet dress – du vet, uten det obligatoriske slipset.
«Det skal gå veldig fint,» forsikrer han. Ja, Kristian, men hva med Lill Eva? Hun som tok ham imot etter flyttinga til Grilstad, mens han tok bussen som en «rutinert busser». Nå er det hun som kjører showet – og vi andre som ler av kamelonen som byttet hud, men glemte å bytte hjerte.
Enten lykkes man med satiren, eller så lærer man: Noen laster skal man ha. Som frihet til å være politisk blå, men privat rød i toppen.
