Vi minnes fødselsdagen til ordkunstneren Chesterton.
Vi minnes fødselsdagen til ordkunstneren Chesterton.

G. K. Chesterton 150 år (1874-2024)

Vi minnes fødselsdagen til ordkunstneren Chesterton.

Av: Geir Hasnes.

Den 29. mai feirer vi at det er hundreogfemti år siden den geniale journalisten og forfatteren Gilbert Keith Chesterton ble født, i Kensington i vest-London.

For nordmenn flest vil Chesterton være mest kjent for den katolske detektivpresten Father Brown, selv om lørdagsserien på NRK av samme navn er satt til å finne sted i etterkrigstiden og bare er løselig basert på Chestertons fortellinger. 

For nordmenn flest vil det kanskje ha størst betydning å vite at Chesterton var Sigrid Undsets yndlingsforfatter, at hun elsket å lese høyt for familien av bøkene hans og at hun til og med tok ett år fri fra diktningen for å oversette Chestertons hovedverk «The Everlasting Man» (1925) til norsk under tittelen «Det evige menneske» (Aschehoug 1931).

Men nordmenn flest har nok ikke Chesterton på radaren, selv om de kanskje av og til har merket seg at han har blitt sitert. Chesterton var en ordkunstner, og det er typisk at utallige sitat-samlinger inneholder en drøss med Chesterton-sitater. 

Les også: Bokomtale: Neste generasjons marxisme

Mitt yndlingssitat er sannsynligvis: «Det finnes ikke uinteressante ting, kun uinteresserte mennesker!» Hvilket annet sitat går så direkte løs på ens selvbilde som dette?

Eller hva med: «If a thing is worth doing, it is worth doing badly!» Hvilken avgrunnsdyp sannhet er det ikke i dette? Dersom noe er verdt å gjøre, så er det verdt å gjøre det uansett hvor dårlig man greier det.

For Chesterton forsvarte den jevne mann og kvinne, familien, det lokale fellesskapet, nasjonen, og demokratiet. Og i alle disse institusjonene som vår sivilisasjon består av, er det umåtelig viktig at vi gjør tingene selv! 

Chesterton forsto tendensene i samfunnet, og advarte mot dem: At vi ville slutte å synge, og heller se på andre fordi de var bedre til å synge enn oss; at vi ville slutte å debattere, og heller høre på andre fordi de var bedre til å debattere enn oss; at vi ville slutte å danse og heller se på andre fordi de var bedre til å danse enn oss; at vi kort sagt ville slutte med det meste fordi vi heller ville se på andre fordi de var så mye bedre, fordi de andre var eksperter, spesialister, profesjonelle. 

Vi kom kort sagt til å overgi samfunnet til eksperter, fordi de var så mye bedre enn vanlige folk på ethvert område. Og det gjaldt ikke minst innen politikken. Vi kom ikke lenger til å la politikken utføres av amatører, fordi vi lot den bli invadert av profesjonelle politikere. 

Les også: Carl Benjamin analyserer Rules for Radicals av Saul Alinsky

Og her er poenget: Amatører gjør noe fordi det er verdt å gjøre, uansett om de får betalt for det eller ikke. Men profesjonelle gjør bare det de får betalt for. Så istedenfor å gjøre det som samfunnet trenger, gjør de profesjonelle politikerne kun arbeid som de er enige om kan tas betalt for. 

Chesterton kjempet mot både sosialisme og kapitalisme, for begge retninger kjempet for å samle eiendom og makt på få hender. Det spiller ingen rolle om det er Staten med sine ansiktsløse byråkrater eller Kapitalen med sine ansiktsløse investorer som utfører makt og eier produksjonsmidlene. Problemet med kapitalismen er at det er for få kapitalister. Det er med eiendom som med møkk; den må spres for å gjøre nytte. Samfunnet trenger at makt og eiendom er distribuert mellom små eiere.

Derfor startet journalisten Chesterton sammen med sin yngre bror Cecil og kameraten Hilaire Belloc egne ukeaviser hvor de bedrev undersøkende journalistikk og avslørte korrupsjon. Det hevdes at det var disse som oppfant begrepet økonomisk kriminalitet. I hvert fall tok dette for alvor av under den berømte Marconiaffæren i 1912-13, der engelske parlamentsmedlemmer bedrev innsidehandel rundt tildelingen av utbyggingen av radionettverket i England og USA. Downton Abbey-fans vil huske at denne saken var tema i sesong 2.

Chesterton bare lo når det ble debattert om man skulle overlate politikken og styringen av landet til eksperter og intellektuelle. Han hadde aldri hørt noen eksperter eller intellektuelle være enige om noe som helst. 

Chesterton var utrolig produktiv; han både skrev selv og dikterte til sekretærer. Ofte gjorde han begge delene samtidig. Han fikk i snitt ett stykke publisert hver eneste dag fra han ble aktiv som skribent – og det fantastiske er hvor lite han gjentar seg selv og hvor utrolig godt han ordlegger seg.

Man kan dele Chestertons liv opp i fire hoveddeler med hovedpunktene 1874, 1899, 1914, 1925 og 1936. 

I den første perioden, 1874-1899 satt han på gutterommet  og skrev og skrev, og han debatterte ustanselig med alle og enhver, hjemme, særlig med broren, på skolen og i debattforeningen skolekameratene startet, i private selskaper og i litterære foreninger; og fra 1895 til 1899 var han ansatt i forlag for å lese innsendte manus og gi innstillinger, noe som forberedte ham til stilistisk å uttrykke essensen i det han omtalte. 

Les også: Passage Press og Jonathan Keeperman rakryggede seiersmarsj fortsetter

Den andre perioden går fra 1899 til 1914. I 1899 begynte han å få faste oppdrag hos aviser og magasiner, og dette var på en tid uten radio og TV og internett, så folk leste noe helt utrolig. Med sin humoristiske og paradoksale stil ble han snart umåtelig populær i verdens litterære hovedstad på den tiden. Han ble fast ansatt i «Daily News» i 1901 og i «The Illustrated London News», verdens største ukeblad med parallell utgave i USA, i 1905, og fikk skrive akkurat hva han ville. Samtidig kom det minst én bok hvert år etter debuten i 1900, romaner, novellesamlinger, diktsamlinger, skuespill, essaysamlinger, bøker om litteratur, forfattere, kunstnere, filosofi, sosiale og politiske emner, kristendom; ja, Chesterton oppfant genren ‘morsomt kristendomsforsvar’ med boken «Orthodoxy» i 1908 (til norsk som «Paradoks», 1949). Med sin tredje bok i 1901 ble han også parallelt utgitt i USA, og fra 1904 av er han på bestselgerlistene med omtrent hver eneste bok som kommer.

Chestertons kjærlighetsliv er ingenting for skandaleforfattere. Han forelsket seg i sin kommende hustru i 1896, de giftet seg i 1901, hun var hans første sekretær og de holdt sammen i tykt og tynt. Deres eneste sorg var at de ikke fikk barn. De bodde i London hvor han hadde kort vei til avismiljøet i Fleet Street, inntil 1909, da de flyttet til sovebyen Beaconsfield et stykke utenfor London.

Ulempen med et hektisk forfatterskap kombinert med utallige forespørsler om å holde foredrag overalt i Storbritannia, er at det går ut over helsen. Chesterton este i løpet av disse femten årene ut til det dobbelte og skikkelsen hans ble legendarisk. Han ble regnet som den høfligste mann i London fordi når han reiste seg på trikken så ga han plassen sin til tre damer, og da første verdenskrig brøt ut, og unge kvinner myldret ut i gatene og fortalte hver mann de så at «you should be out at the front!» så kunne han svare: «If you watch me from the side, you will see that I am!». Inntil Marconiaffæren hadde han nesten utelukkende vært morsom og sprudlende, men i 1913 fikk noen av stykkene hans en tone av bitterhet og skuffelse over politikerne; han sa opp jobben i den liberale «Daily News» og begynte å skrive for den mer sosialistiske «Daily Herald». Så brøt første verdenskrig ut i 1914, og så kollapset Chesterton i november, ble liggende i koma i flere måneder og var sengeliggende i nesten et halvt år. 

Våren 1915, når Chesterton kommer tilbake i nyhetsbildet, har han slanket av seg nesten alt han la på seg, og selv om spesielt amerikanske fans synes det var fint at Chesterton var omfangsrik, så var han relativt slank de neste 11-12 årene. Han som hadde skrevet noen av de mest populære drikkevisene i England: «But what did Noah say to his wife when he sat down to dine? I don’t care where the water goes if it doesn’t go into the wine!», ble forbudt å drikke alkohol av legen og fikk heller ikke lov å dra rundt for å holde foredrag på flere år. I 1916 vikarierte han som redaktør i «The New Witness», ukeavisen med Marconiaffæren, etter broren som hadde vervet seg, og da broren døde av sykdom som han pådro seg i krigen i 1918, fortsatt Chesterton som redaktør frem til avisen gikk inn i 1923. I 1921 dro han på foredragsturne i USA og Canada og dro stappfulle hus med mange tusen mennesker hvert sted, og i 1922 konverterte han til katolisismen og etter det intensiverte han også sitt trosforsvar. 

Fra 1923 til 1925 hadde Chesterton intet redaktørverv, men han hadde fått smaken for å kunne skrive fritt om politiske forhold, så han grunnla sin egen ukeavis «G.K.’s Weekly» og fortsatte den til frem til 1936 da han døde. Det kom nok som et sjokk på samtiden at han plutselig var borte, men skal man være ærlig så drev han rovdrift på helsen og i en alder av 62 år med et utseende mer som en 80-åring er det i ettertid ikke vanskelig å skjønne. 

Han var likevel umåtelig populær, og turnerte i 1930-31 nok en gang til fulle hus i USA og Canada. I 1932 ble han av «Hearst’s Magazine» kåret til en av verdens ti mest interessante mennesker og «The Most Human». På 30-tallet var han sannsynligvis den mest leste forfatter i USA. I 1935 ble han innstilt til Nobelprisen i litteratur, men i ettertid vet vi at han ikke fikk den fordi noen av akademimedlemmene mente at han var for katolsk. I stedet lot de være å dele den ut det året.

I sin levetid fikk Chesterton utgitt omkring 80 bøker på 36 år og etter hans død har det kommet like mange med innhold ikke tidligere publisert i bokform – og man er langt fra ferdige med å utgi alt han skrev. Man kan innvende at hans romaner mer handler om idéer enn mennesker, at hans detektivfortellinger handler mer om intuisjon enn møysommelig detektivarbeid, at hans dikt er av varierende kvalitet og at hans historiske bøker er uten årstall. Det får ikke hjelpe, for romanen «The Man Who Was Thursday» er forrykende og man kan ikke legge den fra seg, Father Brown-fortellingene er simpelthen uslitelige, diktet «By the Babe Unborn» er en ufattelig gripende hyllest til livet, og boken om Charles Dickens snudde opp ned på synet på Dickens’ romaner og bidro til en høyst fortjent oppvurdering av forfatteren. 

Les også: Fødselsrater, feminisme og forestående kollaps

Uansett er det bare å slå fast at som essayist er han uovertruffen; ingen som han får satt de mest dagligdagse ting i nytt lys. Som kristendomsforsvarer forteller han deg alle de tingene du egentlig burde innsett for lengst, men du har bare ikke gjort det. Kort sagt, Chestertons verker er en ufattelig skattkiste.

For femti år siden ble «The Chesterton Society» og den litterære journalen «The Chesterton Review» stiftet i England. Omkring 1990 ble «The American Chesterton Society» stiftet, med årlige konferanser. De siste femti årene har interessen for Chesterton bare økt og økt, ikke minst i katolske land. Hans idéer om pedagogikk har ført til opprettelsen av «Chesterton Academies» siden 2008 i USA og etter hvert i flere europeiske land, en high school-bevegelse som bare vokser og vokser. For Chestertonianerne er som de fleste av oss ikke fornøyde med politikerne, skolesystemet og samfunnets mange feil, men i motsetning til de fleste av oss andre gjør de noe med det. 

Det forunderlige med Chestertons verker er hvor dagsaktuelle de er, i tillegg til den lune humoren, de fantastiske ordspillene og formuleringene og de overraskende poengene. For en som ønsker å lese noe som kan gi håp i en verden som vi lever i, kan man bare anbefale å bli bedre kjent med ham.

Er vi vitne til en innvandringsrealistisk oppvåkning i Tyskland?
Forige innlegg

[SE VIDEOEN HER] Partyvideo går viralt: Tysk ungdom synger forbudte strofer

George Orwell
Neste innlegg

Framtidsdystopiet

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.